Printed from Lars Martin Myhres homepage - 25-09-2017 04:09:54
 Arkiv



Oppsummerer 40 år

Tono
"Midt i Lars Martin Myhres fortsatt skapende liv begynner det å renne inn med anledninger til å feire runde jubiléer i huset hans i Sandefjord."
- av Kai Lofthus, Tono - 16.09.2015 (oppdatert 16.09.2015)

http://www.tono.no/mer-enn-alreit-lars-martin-myhre-om-sine-40-ar-i-musikklivet/

20150916_tono-nytt













































16. september 2015



Midt i Lars Martin Myhres fortsatt skapende liv begynner det å renne inn med anledninger til å feire runde jubiléer i huset hans i Sandefjord. Nå er det 20 år siden utgivelsen av «Noen ganger er det all right», 40 år siden han som 19-åring begynte å leve av musikk på heltid, og neste år er det 60 år siden han fikk testet stemmen sin live for aller første gang.

Tekst: Kai Lofthus, foto: Willy Martinsen

Uten Lars Martin Myhres kunstneriske overbevisning og snedige innstendighet etter 14 forutgående samarbeidsår med Odd Børretzen ville Årets hit i 1995 (Spellemannprisen, 1996) og Tidenes norske hit (Spellemannprisens 30-årsjubileum, 2001) vært en helt annen enn «Noen ganger er det all right». Den kommersielle eliten i platemarkedet på den tiden var artister som laget helt annen musikk enn å kombinere jazz, viser og snakk, og utfordret dermed enhver oppfatning av relasjonen mellom kvalitet og popularitet.

Selvfinansiert suksessalbum
Myhre gjorde nylig et timelangt intervju med oss om alt fra hans musikalske oppvekst til medlemskapet hans her. I forbindelse med prat om innspillingskostnader kom han med utdypninger om spiren til det selvfinansierte suksessalbumet – innspilt i NRKs Studio 20 på Marienlyst – og de økonomiske rammene de måtte forholde seg til:

– Jeg husker ikke budsjettet, men etter fem års masing fikk jeg overbevist Odd om at vi burde lage plate. Vi fikk penger av kassettavgiftsfondet i 1990, men Odd synes det bare var tull. Han mente det ikke ville være noen som var interessert i noe ny musikk. Men hver gang vi skulle et sted, i NRK eller andre steder, lagde vi noe. Da vi var på Skalldyrfestivalen i Mandal lagde vi «Jeg hater måker» og på Trebåtfestivalen lagde vi «Noen ganger er det all right». Vi hadde etterhvert veldig mye bra, så jeg skiftet etterhvert taktikk og sa til ham: det hadde vært litt moro om barnebarna kunne høre hva vi drev med? Jo, jo, litt skal vi kanskje klare å bli kvitt, sa han. Han hadde aldri solgt mer enn 800 eksemplarer, bare til akkurat de som var interesserte. Han hadde penger i banken, og så hadde vi akkurat fått støtte på 50.000,-. Men de kassettavgiftspengene ville vi ikke få før etterpå, så vi gikk til DnB og spurte om vi kunne få en kassekreditt på bare noen måneder mens vi skulle spille inn den plata. Det sa de blankt nei til, vet du (latter). Det var ganske morsomt i ettertid, for da sa de: «erre no guttær er det bare å si fra». Ja, nå ja! Budsjettet var kanskje 50-60.000,-, men det ble lenger i etterkant siden vi betalte ekstra til musikerne etterhvert som det tok av, forteller han. Fond for utøvende kunstnere og NOPA støttet også utgivelsen.

– Forøvrig har jeg aldri tenkt økonomi når jeg setter i gang et prosjekt jeg har lyst til å gjøre – det får en annen hjernehalvdel ta seg av, presiserer han.

Albumet består av tekster signert Børretzen og melodier av Myhre, med unntak av «Sjømannsvals», hvor Børretzens tekst ble akkompagnert av en melodi av Tony Joe White. Utover det opphavsmessige fikk de unik drahjelp på mediefronten:

– Vi gjorde en avtale med NRK der hver låt ble et innslag på Reiseradioen den sommeren før plata kom ut, der vi satt i båten til Odd og prata.

20150916_tono-nytt2

Den musikalske oppveksten
Endel mennesker later til å tro at musikk er noe som kommer fra de store plateselskapene, fabrikkert ved «å trykke på noen knapper». Lars Martin Myhres diskografi er et av utallige eksempler på hvor personlig det skapende arbeidet er, og naturvitenskapelig nok kunne ikke musikken blitt til uten hans foreldre og den rollen som sang og musikk spilte hjemme i Tønsberg.
–  Da moren og faren min hadde besøk, og det var fest så sang vi. Det var før NRK og TV. Det var ingen som kunne noe særlig, det var tre grep på gitaren og litegrann trekkspill. Faren min spilte litt fele, men det var mest for å få folk til å gå, og det viste seg å være effektivt! Jeg ble veldig tent på den musikkgleden, og min tre år eldre søster pleide å dra hjem plater, det var på 60-tallet, forteller han.

Musikk til arbe´
Den første gitaren fikk han i 12-13-årsalderen og begynte snart så smått å lage egne låter og etablere band. Da han trengte penger til ny gitar fikk han jobb i Leif Kjørboes jernvarehandel, fortsatt i Tønsberg.

– Jeg hadde en regel for meg selv om at jeg måtte jobbe med musikk minst tre timer i arbeidstida, så jeg hadde gjemt musikkteoribøker rundt omkring i butikken. De fant fortsatt bøker 10 år etter jeg sluttet! Og så jobbet jeg videre med musikk i minst tre timer da jeg kom hjem. Sånn holdt jeg på i to år. En dag kom jazzsaksofonisten Bernt Brinck-Johnsen inn i butikken og sa: jeg har hørt du spiller gitar! Det var ikke så verst; har du lyst til å være med i et band? Det førte til at jeg var med og spilte på Pizzanini hver torsdag, med folk som hadde spilt med blant andre John Coltrane og Eric Dolphy. Det var ikke noe penger i det, men jeg fikk sceneerfaring som 16-17-åring, og jeg fant jazzen, sier han.

En halv million plater
I 1981 startet samarbeidet med Børretzen, som da var godt etablert som en 54-årig humorist, kåsør og forfatter. Den sommeren hadde de en spillejobb sammen for innsatte og medarbeidere i Sem kretsfengsel. Deretter blomstret samarbeidet videre med NRK-jobber, spillejobber og turnéer. To år etter utgivelsen av «Noen ganger er det all right» i 1995 hadde den solgt over 150.000 eksemplarer. Børretzen selv trodde ikke den ville selge mer enn 800, mens Myhre tippet på 1 200 enheter. Dagbladets Tom Stalsberg skrev at den «ikke (er) noe for salgslistene, men en varm venn i høstmørket». Deres fire studioalbum og to samleplater har nå solgt nærmere en halv million plater.

Men samarbeidet med Børretzen har langt fra vært det eneste med strålende forfattere: Arild Nyquist og Gro Dahle har vært andre nære samarbeidspartnere. Samarbeidet med Nyquist foregikk parallelt og vel så mye med ham i de 20 årene med Børretzen. En annen som Myhre fremhever er Ingvar Hovland, som han kaller sin aller nærmeste samarbeidspartner i dag. – Ingvar er en av våre fremste tekstforfattere, som har jobbet med blant andre Vamp og Rita Eriksen, og han skriver de aller fleste tekstene på platene der jeg fremfører mitt eget materiale, delvis i samarbeid med meg, sier han.

Om låtskriving
Siden Myhre har jobbet så mye med jazz, betyr det dermed også at innspillingene hans preges av improvisasjon?

– Det store paradokset er at jeg var mye mer forberedt og hadde ting skrevet ferdig før. Det var sikkert litt kontrollbehov, tenker jeg. Nå gjør jeg det ofte omvendt, og det er litt utfordrende; når går det fra å være skapende til å være utøvende?

Den ideelle innspillingssituasjonen beskriver han slik:
– Jeg tar med meg mine venner, en kjernebesetning, i et stort studio med plass til mange. Så spiller vi inn basisen ut fra idéene jeg kommer med, og så er det mange fantastiske, kreative mennesker som er så rause at de bruker sin kreativitet til at det skal bli en best mulig plate. Da ville jeg vært en dust om jeg hadde overstyrt det. Så jeg ser hva som skjer og deretter tar jeg en lang pause etter innspillingene for å tenke gjennom alle delene, forteller han.

20150916_tono-nytt3
























Livets vann
Hvordan var det å spille inn albumet «Livets vann» (2013) i en tid da det ofte skapes og gis ut låter for en strømmebasert økonomi?

– Der har du forskjellen på storform og kortform. Romanforfattere tenker kanskje litt på samme måte som meg iblant: Hvorfor skrev jeg ikke dikt isteden? Jeg liker kortformatet også, men som du sier, jeg vil sette det inn i en sammenheng. Livets vann er storform. Det som er morsomt der er at når jeg jobber med storformen, lager grafiske partiturer og roter meg bort .. jeg skriver aldri så mange små låter som jeg gjør da! Jeg kan bli fristet til å stikke av, skulke, fordi jeg blir møkka lei av det store prosjektet. Men hvis du ikke skrur på TV-en da, og heller setter deg ved pianoet og jobber videre kan det bli så fint! Eyvind Skeie hadde et veldig fint navn på det der: han kalte det for ”fluktenergi”. Det er veldig befruktende for hverandre å jobbe i både storformen og låtformen.

Lærdommen om TONO og bransjen
Han fikk tidlig et spesielt godt forhold til TONO, hvor han i tillegg til å være medlem også har vært varamedlem i styret, og nå sitter i valgkomitéen. Åpenbaringen om det som den gang formelt het ”Norsk komponistforenings internasjonale musikkbyrå TONO” kom etter oppklaring av en viss rebellsk mentalitet.

– Det var noe som het Vestfoldmesterskapet i rock, og vi ville være alternative og boikotte det. På 70-tallet var det moderne å boikotte ting. Så vi arrangerte en konsert i Tønsberg hvor alle spilte sin egen musikk, og da var vi veldig opptatt av å slippe å betale TONO-avgift. Jeg tror kanskje også vi slapp det. I løpet av den prosessen ble jeg klar over at TONO ikke var politi eller staten, eller at det handlet om en skatt. Jeg forstod at det gikk an å registrere verkene våre, og at vi kunne få en avregning på det enten vi spilte dem selv eller andre gjorde det. TONO-penger var helt fantastisk! Du hadde ikke peiling på hvor mye det kom til å bli, eller om det var noe i det hele tatt. Vi kunne ikke regne med noen ting, det var som en tippegevinst, som var positivt: penger som du vet du får har du allerede brukt opp! Det gjorde også noe med selvfølelsen å få en avregning. Du følte deg som en komponist, det var beviset på at man var komponist eller tekstforfatter, og at noen hadde betalt for musikken din. TONO ble den første tilknytningen min til et nasjonalt musikkliv. Det første jeg gjorde på plate var i 1983, og da ble jeg klar over søsterorganisasjonen NCB, sier han.

20150916_tono-nytt4


























Ny plate våren 2016
Etter alle disse årene jobber han fortsatt med musikk. Siden rundt 2000 har hovedprosjektet – både som komponist og utøver – vært det han kaller Myhre Sings Myhre, der han for første gang begynte å synge egne sanger. Solokarrieren som artist til eget materiale omfatter «10 sanger», «Stengetid?», «Sibelius’ åttende, eller så langt vi har reist for å komme til kort» og «En natt med Olson og Strand». Det andre kunstneriske løpet for ham er de større verkene; storformen: «Hysj» og «Livets vann – Et vannverk». Han har vært involvert i godt over 50 plater, inkludert som produsent for blant andre Halvdan Sivertsen, Anna Wirsén og Heidi Gjermundsen Broch.
Nytt album

Vi kan vente enda en ny plate neste år, kalt «Hans Majestet», men han har ikke akkurat noen ambisjoner om å breake i USA.

– Jeg fikk telefon en gang fra en mann om at kona hans døde den dagen, 43 år gammel. Det siste hun sa til han var, kan du spørre Myhre om han kan komme i min begravelse og synge den trøstesangen? Han fortalte at hun hadde hørt den plata så sant hun var våken den siste uka. Etter begravelsen takket og takket de, og da jeg kjørte derfra tenkte jeg at: fader heller, det er jeg som skal takke. Det tror jeg ikke noen listeplassering kan konkurrere med!



 
Utviklet av Atilla Moen-Duran