Etter det fantastiske samarbeidet med Odd Børretzen blei Lars Martin Myhre bortimot folkeeie. Her bekrefter han nok en gang at han også på egen hånd har mye å melde - veldig mye.
Noen satt kanskje igjen med følelsen av at Lars Martin Myhre ville bli mye fattigere når nasjonalskalden Odd Børretzen forlot tida. Det blei han helt sikkert også, men Myhre fortalte oss både før og nå etter det vel 30 år lange samarbeidet med Børretzen at han var helt all right på egen hånd også - ikke bare av og til, men faktisk hele tida.
Nå har Myhre i forbindelse med at hun runder den verdige alderen 60 gitt oss nok et bevis på hvor bra han er på alle slags vis, som komponist, tekstforfatter i meget nært samarbeid med Ingvar Hovland - eller motsatt, arrangør, vokalist og gitarist. Myhre er en melodiker av rang som han har vist oss gjennom alle sine 40 år som artist og den kraften har på ingen måte avtatt. For meg er Myhre er en visesnekker og historieforteller, som jeg tror på, med klare jazzimpulser i kroppen og uttrykket.
Her gir Myhre oss et dusin nye sanger - nye fortellinger - ofte om
vennskap. Både Odd Børretzen og noe mer overraskende Yoko Ono får også
hver sin hyllest og tekstene til Hovland/Myhre er utstyrt med mange lag -
man blir ikke ferdig med de etter første gjennomlesing/lytting for å si
det sånn. Når så Myhre som alltid omgir seg med strålende musikanter
som kler sjefens visjoner på ypperlig vis, blant andre pianisten Helge
Lien, bassisten Olaf "Knerten" Kamfjord, trompeteren Terje Johannesen og
trekkspiller Alfred Janson samt medvokalistene Anita Skorgan og Linda
Kvam, så blir dette nok et varmt og inderlig møte med en av de viktigste
stemmene i norsk musikkliv.
Som Lars Martin Myhre sjøl sier: "Skål, kamerat!". Lars Martin Myhre er så absolutt verdt minst en skål for "Hans Majestet".
|
